Salamanca 10/11 - Isabel

 Slutten på et fantastisk skoleår er farlig nærme slutten. Så, hvordan har det vært?

Vil starte med å si at dette har vært et helt utrolig år og det var et valg jeg ikke har angret et sekund på. Husker jeg var kjempespent før vi flytta; vi skulle flytte til Spania! Like greit og rømme landet når man først skulle flytte ut. Det er et valg jeg har vært sikker på i lang tid, det har bare endret steder og interesser før jeg endelig falt på Spania og spansk.

Førsteinntrykket som møtte oss i Salamanca var heller dårlig der dama som møtte oss verken snakka noe engelsk, ikke skjønte vi noe av spansken hennes og atpåtil var det hundehår på alt ho tok i. Leiligheten var også så der, men heldigvis hadde vi slike fantastiske roomies og leiligheten ble iherdig innredet, så det hele endte egentlig i en erfaring og føye til i rekken av erfaringer vi har fått her nede. 


For en gjeng!

Jeg husker første skoledagen der vi ankom og trodde vi skulle ha samtaleklasser. Vel, det ble det ikke noe av; her skulle vi ha historietimer, litteraturtimer, spanske tradisjoner og gramatikk og ikke nok med det; alt var på spansk. På kvelden inviterte skolen til velkomstfest der det var free drinks på skolen. Noe som førte til alt for mange sangría og møte med mange nye mennesker. Vi ble med en gang en stor gruppe som fortsatte og holde sammen frem til en etter en dro hjem igjen.  Er det to ting jeg skal sette høyest på lista over Salamanca 10/11 så må det være alle de utrolige menneskene jeg har blitt kjent med og all kunnskapen jeg har lært. Fra å kunne helt basic spansk til å faktisk kunne gå på kino/se tv/være ute og snakke med spanske venner og forstå så og si alt er et oppnådd mål jeg er storfornøyd med! Klassene har vært som familiesammenkomster der vi har ledd og snakket om gud vet hva. Ingen tidligere lærere kan sammliknes med lærerne som jobber på Colegio de España. De er der 110% for deg og du føler du lærer noe i hver eneste time. Det har rett og slett vært verdt hver eneste krone. 

Det ble mye festing de to første månedene. Vi var en stor gjeng som alltid hadde det moro sammen og jeg vet ikke hvor mange tusen bilder vi har tatt som skal opp på veggen i kolasj når jeg kommer hjem. Vi var også på kino, filmkvelder hjemme, bowling, shopping og koste oss masse. I oktober dro Line og jeg til Madrid og Toledo for et gjensyn med gamle kjente. Er det en by jeg kjenner godt nå, så er det Madrid. Jeg vil faktisk med hånda på hjertet si at jeg kjenner den bedre enn Oslo. Turistmessig og fra andre settinger. Men jeg vil fortsatt si at Toledo betyr mer. Lukten, synet, alle inntrykk og alle minnene som hører til gjør at alle sanser er i helspenn når vi sitter på bussen i den retninga. Det har blitt to turer dit i løpet av oppholdet her nede. Definitivt ikke siste gang. Vi dro også til Segovia med Deana. En helt utrolig by med masse interessant historie og for et slott! 



Så ble Line 19 år! Det ble feiret med brask og bram og to dager. I løpet av disse to dagene ble jeg gift med Eric - ikke mindre enn tre ganger! Jeg husker svært lite av bryllupene, men jeg minnes en prest i halloweenkostyme og nøye planlegging av honeymoontur til Costa Rica/México (der de har mye Tequila selvfølgelig). Som sagt husker jeg svært lite av denne siste kvelden og jeg har til dags dato fortsatt store problemer med salt, sitron og flaska med meksikanerhatt på toppen. Så stakk Eric til Australia og tida gikk.  Her for ikke så alt for lenge siden snakket vi og funderte på hvorfor i all verden vi ikke var satt som gift på facebook. Som sagt, så gjort. Dette har ført til mang en latter og misforståelser fra folk som har trodd vi har giftet oss på ekte,skal gifte oss eller bare "hva skjer?". En morsom historie som jeg kommer til å le av i lang tid fremover sammen med alle som var her på den tida.


Meg, prest i skjelettkostyme og Eric, hoho!

Det gikk mot jul og følelsen av vinter uten snø var både deilig og veldig rar på en gang. Salamanca er en veldig pyntet by under desember-januar perioden, selv om det går i pyntelys og girlandere i de fleste farger. 16. desember var det duket for fest i Salamanca. Nochevieja Universitaria. Førfeiring av nyttårsaften for studenter. Folk strømmet til fra hele landet og vi var rundt drøye 35.000 mennesker på plazaen. Sild i tønne! Men det var en kjempeartig kveld og jeg koste meg masse. I tillegg var Xexu og vennene hans kommet fra Toledo for å feire og det var utrolig koselig å se han igjen. Kan fortsatt ikke tro at det ikke kunne merkes at det hadde vært så mange mennesker på plazaen dagen etter. Salamanca er søppelfri by #1.


Dalia og meg på Nochevieja Universitaria

To dager før vi dro hjem på juleferie byttet vi leilighet. Det var bokstavelig talt som å gå fra rønne til himmel. Fantastisk! Vi flytta inn med Laurence som i løpet av de siste fem månedene har blitt som en søster. Ho har tatt seg skummelt mye opp på norsken og innimellom kommer det svar på engelsk fra rommet hennes når de norske spørsmåla flyr rundt i leiligheten. I tillegg har jeg fått catcha up litt på den bortglemte fransken min siden ho er fra Québec, den franske delen av Canada. Det har ført til mange morsomme episoder når vi har møtt franskmenn ute på byen og jeg har løpt rundt og ropt "quatre-vingt deux!!" (åttito) og andre franske gloser. 


Rommet mitt siden jul

Året 2010/2011 var det året vi hadde ni-dagers vinteren som jeg liker og si. Da refererer jeg til de ni dagene vi var hjemme i jula der det var metervis med snø og iskalde tjue minus. Ferien ble brukt til pakking (da vi plutselig skulle flytte i løpet av våren), julefeiring og til å hilse på kjente, samt litt jobbing. Å komme hjem igjen til Salamanca var som å komme tilbake til våren - deilig! Men, det var et men. Vi hadde fått nye amerikanske (polske) romkamerater. Vel, nå skal ikke jeg utdype meg mer i dette annet enn å si at det var en lettelse når de flytta ut etter en mnd. Så kom kinesern og det har vært et utrolig bra sted å bo etter det. Kinesiske gloser, mat og mange artige øyeblikk har vi tilbake å se tilbake. Jeg må si at jeg faktisk kommer til å savne kinesern. 

Etter jul har vi reist masse. Laurence, Line og jeg var på en langweekend i Barcelona i februar, vi var på tur i Madrid med klassen og i mars var vi i Cáceres, Sevilla, Córdoba og Granada med en stor gruppe fra skolen. Line og jeg var også enda en gang i Madrid og Toledo, der vi var på universitetsparty - moro! Jeg har vært i tilsammen ni autonomier av sytten. Målet er å besøke alle, så neste gang jeg vender nesa mot Spania skal man ikke se bort ifra at det blir besøkt nye steder i landet jeg har blitt så glad i!


Line, meg og Laurence i Barcelona i februar


Amerikanerne vi har vært med siden mars, her i Córdoba, Andalucía

Vi har har vært så heldige og hatt masse besøk. Hele familien min kom i to omganger i tillegg til Martin & Martin, Benedikte og Heidi, Therese, Rebecca og Charlotte. Det har vært kjempekoselig at også de har fått se byen vi har bodd nesten et år i. I mars kom det også nye amerikanere som vi raskt ble kjent med. Sammen ble vi en gjeng som gjorde utrolig mye moro. Blant annet DareGame 2010. For en gjeng! 

 Den siste tida har det vært mye med DELE eksamen og andre slutteksamener, men igår hadde jeg min siste eksamen og det var veldig, veldig deilig. Nå skal det slappes av i Málaga med Line i seksten dager før vi vender nesa hjemover for godt. Det skal bli rart å ikke høre spansk rundt seg hele tida, ikke leve etter ish-regelen lenger, ikke kjøpe kaffe på Pancake hver dag i pausene, ikke kunne kjøpe ei flaske vin til 4,- og ikke omgås med nasjonaliteter fra hele verden hver dag. Det har vært et utrolig innholdsrikt år! Jeg har så mye meg meg i bagasjen videre og minner jeg kan se tilbake på. Line har uten tvil vært den beste romkameraten jeg kunne hatt. Jeg tror ho er den eneste jeg kjenner som jeg kunne bodd et år i utlandet med og i løpet av disse åtte månedene har vi blitt så godt kjent og omtrent ikke hatt en eneste krangel. Jeg har bodd i utlandet et skoleår, jeg er stolt og dette året vil alltid bety mye. Jeg er ikke ferdig med Spania enda kjenner jeg, men jeg har fått en solid dose nå som bør holde en liten stund iallefall. Det har vært bra!



Hasta siempre!

-Isabel

 

Salamanca 10/11 - Line

Hvordan har det vært for meg å bo, studere og leve livet i Salamanca? Hvor skal man begynne.. 

Jeg husker fortsatt godt hvordan det var å komme hit for første gang, alle forventningene vi hadde og hvor spente vi var. Vi skulle faktisk flytte til Spania! Førsteinntrykket var vel ikke helt som forventet, og jeg kunne ikke ringe mamma og fortelle at vi var trygt framme før mange timer etter at vi hadde kommet vel fram og funnet leiligheten, rett og slett fordi jeg gråt og gråt. Rommet var trist, dama var skummel og bikkja var ekkel - og laknene var fulle av hundehår. Men kanskje det var like greit at første dagen var akkurat sånn, for i sammenligning har resten av året vært 110% bedre. 

Første skoledag betydde velkomstfest, og da ble jeg kjent med denne gjengen.. ↓


.. som viste seg å være utrolig fantastiske mennesker! Vi lærte fort at Salamanca er en by man kan feste i,og vi var ute minst to dager i uka hele den første måneden. Etter et par uker kom Hanna og Marjolein også, og plutselig var vi en god gjeng på ti stykker som ikke gjorde annet enn å surre rundt, le oss i hjel, se på filmer, dra på bowling eller bare "henge ut" mens vi lo litt mer - og jeg kommer definitivt aldri til å glemme hvor koselig Dalia ordna i stand på bursdagen min, med kake, bursdagspynt og ikke minst gaver som passet perfekt til mitt siste år som tenåring; en flaske tequila og en stekepanne. Panna har jeg enda, men flaska forsvant fort da vi alle ti feira bursdagen min enda en gang på den faktiske dagen. Sharing is caring! (Dette var for øvrig også den kvelden Eric og Isabel gifta seg enda en gang og som for alltid vil bli husket som en god kveld)


Vi gikk på skøyter!


Og vi kjøpte matchende t-skjorter til Eric's avskjedsfest!

Etterhvert dro de hjem, og jeg sleit på skolen, og det var rart å ikke være sammen med alle de fantastiske menneskene jeg aldri kommer til å glemme, og som jeg håper jeg kan holde kontakten med i lang tid framover. I slutten av november hadde jeg også en privatisteksamen i gym jeg måtte bestå, og jeg leste og skreiv så mye at jeg til slutt endte opp med en mild forstuing i håndleddet (nå som jeg vet at 6'ern står på vitnemålet er jeg likevel glad jeg studerte så mye som jeg gjorde), og jeg mista en del informasjon og regler jeg burde fått med meg på skolen. Jeg stod opp hver morgen med gråten i øynene, men beit tenna sammen og gikk til timene mine hver dag, mens jeg telte dager, timer og minutter til jeg endelig skulle hjem på juleferie. Det ironiske er at etter bare to dager hjemme skjønte jeg fort at det å flytte ut og til et annet land ikke var det minste feil for meg, og selv om jeg nøyt dagene hjemme som bare det savnet jeg å komme tilbake hit. Ni dager i heimen var akkurat passe, og fordi vi hadde flyttet inn i ny leilighet med Laurence bare to dager før vi dro hjem gleda jeg meg utrolig masse til å komme meg "hjem" igjen.


Nyttårsaften på det som etter hvert skulle bli vår "stambar"; La isla ♥

Det nyet året startet godt, men jeg følte likevel at jeg hadde masse ting i hodet som jeg trengte å sortere, så 14. januar satte jeg meg på toget til det som skulle bli min første reise helt alene i et annet land, og når sant skal sies så storkoste jeg meg. Destinasjonen var Santiago de Compostela, 7 timer med tog en vei minus ventetid på togstasjonen i Medina del Campo, og jeg fikk tenkt ut det så måtte tenkes, sortert det som måtte sorteres og satte meg blid og fornøyd på toget tilbake til Salamanca søndag formiddag. Hjemme ventet selvfølgelig Laurence og Isabel, men også våre polske romkamerater som.. vel, uten å være veldig dømmende må jeg få lov til å si at frøkna var nokså spesiell. Ho påstod at ho hadde den beste spansken, den beste engelske akksenten og at ho egentlig var ganske smart, men med juiceboksen i hånda skjønte ho ikke hva zumo de manzana (eplejuice) betydde, halvparten av tida skjønte vi ikke hva ho sa på hennes gebrokne engelsk, og strømmen gikk flere ganger om dagen hele måneden de bodde her selv om vi flere ganger forklarte at man bare kunne bruke én av hvitevarene på kjøkkenet av gangen. Inkludert vannkoker'n. 


Katedralen i Compostela, målet til El Camino de Santiago - pilgrimsruta.

Etter denne ene reisen fikk vi (jeg) selvfølgelig blod på tann, og bare i februar rakk vi å være innom Barcelona og Madrid, og når familen kom på besøk dro vi til Segovia og, for min del, Madrid en gang til. Det var utrolig koselig å ha susehuene på besøk (vi er jo tross alt også kjent som familen Kork), og allerede da - i slutten av februar - begynte jeg å sende hjem ting (og takk og lov for det). Denne måneden kom det også nye amerikanere til skolen, og på velkomstfesten slo vi like så godt til med å invitere hele gjengen til bursdagsfesten til Isabel! Og når de fant ut hvor fantastisk god sofa vi har ble det helg etter helg samling hjemme hos oss, men det stoppet i midten av april; da hadde naboene fått nok og mente vi måtte begrense oss litt. Vi tar selvfølgelig hensyn til naboene våre, og rundt disse tider hadde det også blitt så varmt ute at det var ikke noe problem at vorsa begynte på bar og ikke i leiligheten vår lenger. Vi fikk forresten også en ny romkamerat denne måneden, Rafael, og han har i stor grad vært med på å gjøre det så bra som det har blitt å bo i denne flotte leiligheten i fjerde etasje, bare fem minutter unna byens største og beste park; El Parque de las Jesuitas.

Når jeg tenker over det så har jeg etter jul reist og opplevd nye steder og deler av den spanske kulturen hver eneste måned. I mars var jeg i Ciudad Rodrigo og så på okseløp og tyrefekting, og så var vi jo på skoletur til Cáceres, Sevilla, Córdoba og Granada. I april tok jeg og Isabel turen til Madrid og Toledo enda en gang, og nå sist var jeg i Pamplona med LHKsupporterne. Kort oppsumert blir det elleve byer på under fem måneder; Santiago de Compostela, Barcelona, Segovia, Madrid, Toledo, Ciudad Rodrigo, Cáceres, Sevilla, Córdoba, Granada og Pamplona, og så avslutter vi Spaniaoppholdet vårt med 15 dagers ferie i Málaga om bare et par dager. Jeg trodde jeg var reiseglad før, men lysten til å oppleve nye steder og kulturer har bare økt etter å ha opplevd alt jeg har gjort dette skoleåret i dette fantastiske landet. 


Hardt liv folkens.

Likevel kjenner at det skal bli godt å komme hjem. Et punkt på lista er krysset ut, en drøm har blitt oppfylt, og nå skal det bli deilig å runde det hele av med min første sydenferie sammen med den beste romkameraten jeg noen gang har hatt, og som jeg har lært så masse om de siste åtte månedene. Vi har så og si ikke krangla - og hvis vi har gjort det kan jeg ikke huske det, vi har stått sammen i tykt og tynt, vi har lært hverandre å kjenne, og ikke et sekund angrer jeg på at jeg flytta sammen med Isabel. Jeg har også lært mye om meg selv, og jeg ville aldri vært dette året foruten. 

Dette innlegget ble langt fra så bra jeg skulle ønske det ville bli, og mens jeg leser over det på nytt gikk det opp for meg at jeg nesten holdt på å glemme hvor bra det har vært å gå på Colegio de España. De har støttet meg i gode og dårlige tider, og står definitivt et par kilometer over norske lærere på skalaen. Nå på slutten av skoleåret kan jeg ikke se på dem som annet enn en stor og god familie, og jeg vet at jeg kommer til å savne dem alle sammen så utrolig masse. Kofferten min er veid og så og si klar, reiseantrekk er lagt fram (og det er langt fra det behageligste man kan reise i, men det var de tyngste klesplagga som var) og veggene er tomme for bilder, t-skjorter og minner. Jeg antar at det er derfor blogginspirasjonen ikke er på topp, for hodet er tomt og det har ikke gått opp for meg at i morgen er min siste dag før hjemreise tidlig fredag morgen. Hvis jeg kommer på noe viktig jeg har glemt å si, eller merker at Málaga er det som skal bli denne bloggens siste bloggpost, så kommer det nok. I mellomtiden lar jeg Isabel avslutte bloggen vår med sin opplevelse av hvordan det har vært å bo her, og takker for meg!

- Line

Tida flyr...

Det nærmer seg skummelt til at Salamanca skal forlates for siste gang på en god stund, og jeg skal innrømme at jeg har en urolig følelse inni meg, og stemninga er nesten til å ta og føle på. Vi ser på ting ekstra godt når vi er ute å går, vi sitter ofte i våre egne tanker, Rafael er trist og man kan liksom ikke være helt sikker på når man ser ting for siste gang. Kanskje blir det regnvær de neste dagene og siste gangen vi lå og solte oss i parken var i går? Samtidig prøver vi selvfølgelig å være så optimistiske som bare det, men jeg vet så alt for godt at jeg har under 72 timer igjen i byen vi har blitt så utrolig glade i. Det er ingen tvil om at den skal besøkes igjen, byen og alle menneskene i den. 

De siste dagene har vi vært på "El Rastro", et marked nede ved elva, fylt av kineservarer og loppiser til en forholdsvis billig pris - noen ting så billig at de antagelig ikke varer i mer enn en måneds tid, men det var artig å se før man drar hjem. Vi har også vært på kino hele to ganger, på lørdag så vi "Piratas del Caribe" og i går så vi "Fast and the Furios 5". Det er utrolig morsomt å kunne gå på kino og forstå filmen like godt som om den skulle være på engelsk! Da føler man at man har lært litt, det skal være sikkert og visst, og filmene skuffet heller ikke. Vi har også kjørt turisttoget rundt i hele byen, det var litt av en "bumpy ride" men det var verdt det som bare det. Vi så ting vi ikke har lagt merke til før, og fikk også litt informasjon om deler av byen vi ikke har vært i enda. I kveld står katedraltårnet for tur, men først må Isabel bli ferdig med eksamenen sin, og jeg må gå å skrive ut flybillettene mine. 

Snakker om å dra hjem, så skal det ikke være lett å pakke ned åtte måneder i en koffert som ikke kan veie mer enn 20 kilo. Plass er ikke noe problem, men vekta.. Jeg må altså begynne å vurdere om det er verdt det å ha med seg Svampebobvannpistolen hjem eller ikke, sammen med plakater, boaer og parykker. Litt av et luksusproblem? Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg har fått sendt hjem så mye som jeg har gjort med alle som har vært på besøk, for hadde jeg ikke gjort det ville problemet vært enda tyngre enn det faktisk er. Heldigvis har jeg bortimot 20 kilo hjem fra Malaga også, men det er grenser for hvor mye jeg kan få trøkka opp i kofferten til Isabel - som ,takk og lov, ikke trenger å tenke på vekta når ho reiser inn til Madrid for å møte meg på mandag. Vi krysser alle fingrene (for både vekt og askeskyer..) og smiler de siste dagene i Spanias beste by!


Utsikten fra jentedoen på skolen.


Hihi, de er nå jaggu søte med stavefeila sine på skolen vår også.


Finvær i parken hele uka!



Denne størrelsen på popcorn og brus til 50 norske kroner blir høyt savnet!


Bilde fra balkongen her om dagen, da det både fantes regnbue, solnedgang, tordenværsskyer og lyn på himmelen på en gang.


I går satset vi gule og grønne sugerør, i motsetning til på lørdag når vi gikk for røde og blå :)

- Line

En 17. mai feiring utenom det vanlige!

Så kom den store dagen! Idag har vi vært superpatrioter og virkelig fått feira nasjonaldagen. Line var kjempeflink og strøyk flagga igår kveld, i tillegg lagde ho en ny plante med hjemmelagde, malte flagg på ut av blomsten jeg har latt lide en sakte død. Den ble kjempefin!

Dagen idag startet med en utsøkt frokost bestående av lapper, hjemmelagd bringebærsyltetøy, kaffe, juice og saft. Vi hang ut flagg og dressa oss opp i kjoler før vi gikk på skolen - skal det være, så skal det være. På skoleveien sang vi delvise nasjonalsanger da hukommelsen ikke husket alle vers, flaggene vaiet i vinden og gleden var til å ta og føle på. Før vi gikk på skolen dro vi innom en blomsterbutikk for å kjøpe blomster til Teresa og siden vi var i et slikt nasjonalt modus endte buketten opp i rødt, hvitt og blått! Og det var en riktig så fornøyd lærer som løp rundt og viste den frem etterpå. 



På vei hjem møtte vi et par fra Norge som satt på plazaen med norske flagg og spiste. Så da var jo patriotismen ute og gikk igjen og det ble mye gratulasjoner og hurra'er! Etterpå ble det bildetaking til VG før vi forsatte hjem. Vel hjemme spiste vi gelé som vi fikk av onkel og tante da de var her på besøk. Line hadde laget den i alt mulig rart vi hadde så det var gelé i hjerteformer, runde former og i krus. Jaggu var det godt! 


Her er bilde vi sendte inn til VG. Sjekk ut linken; http://www.vg.no/protokoll/?pid=927&fylke=00&start=150  

Så kom det en del av dagen som var litt ja.. ikke helt som resten av dagen; jeg hadde nemlig muntlig DELE eksamen. "Også på nasjonaldagen da! Det passa jo fint" sa sensorene. "Vel..." sa jeg. Så med nervene godt planta på utsida gikk jeg i pøsregn (betyr lykke med regn på en tirsdag, sa du?) til universitetsbygget hvor det foregikk. Tror det gikk ganske bra. Skravla gikk hvertfall i ett der inne. Så nå gjenstår Lines eksamen på torsdag før vi topper det hele med resterende skriftlige eksamner på fredag. Dét skal ikke bli feil å bli ferdig med da, for å si det sånn. Krysser fingre, tær og knær for at det går bra, så får vi vite resultatet om ikke mindre enn tre måneder. Viktig og ikke forte seg for mye vetdu. 

Vi har vært flinke og for en gangs skyld lagd videoblogg. Så her kommer det et sammendrag av dagen! Legg merke til at Line sier "Jeg har stryka flagga" to ganger, haha. Enjoy og hipphipp HURRA!

 

- Isabel

Pamplona; LHK - Itxako, og morgendagen!

Aaah, godt plassert i sofaen etter enda tre og en halvtime med skole. Det nærmer seg nå, spesielt for Isabel, og på fredag rundt disse tider er vi ferdig. Det skal bli godt, men samtidig litt rart. Vi har jo lært så mye de siste ukene, og det blir bare enklere å enklere å si det vi har lyst til å si. Når det er sagt, tenkte jeg å fortelle hvordan jeg hadde det i Pamplona i helga!

Toget mitt gikk jo som sagt 05:50, men hvor var jeg da? Joda, jeg sov jeg. Heldigvis kom Isabel og Laurence hjem fra byen klokka seks, sjekka om jeg hadde kommet meg avgårde, og det hadde jeg jo ikke så da var det opp i full fart og taxi til busstasjonen og med første buss til Madrid klokka 07:00. Jeg hadde en artig samtale med taxisjåføren tidlig på morran, og han sa at hvis han noen gang så meg i byen skulle han huske å fortelle meg at jeg ikke måtte sove. Artig kar. Nå har jeg i alle fall lært hvorfor man alltid planlegger litt ekstra tid, i tilfelle man forsover seg for eksempel. Toget fra Madrid til Pamplona rakk jeg helt fint, og med vindusplass og ingen ved siden av meg gikk timene fort, med litt lekselesing, musikk og litt soving. Vel framme i Pamplona var det taxi til hostellet og enda en fin samtale med en taxisjåfør, som mente at jeg burde lære meg tysk fordi det gir gode jobbmuligheter i Europa. Taxi er jaggu en god måte å få praktisert spansken på. Men jo, jeg kom meg jo til hostellet da, og det der med special kidz, special treatment osv. det skuffet ikke denne gangen heller; Egentlig skulle jeg bo på enerom med delt bad, men det var ikke fler igjen så jeg fikk jo eget rom med dobbelseng og eget bad jeg. God karma!


En del av muren rundt Pamplonas "gamle" bydel.


El Camino de Santiago går gjennom byen, og overalt var det skjell som merket ruta.

Oj, nå må jeg ikke glemme å si tusen takk til "kompisen min Arne", som i det store og hele (sammen med pappa som finansierte turen selvfølgelig) gjorde det mulig for meg å reise til Pamplona og se Larviks jentene vinne Champions League! Etter å ha slappa av litt etter turen møtte jeg hele gjengen på Plaza del Castillo, og så var det en liten guida tur gjennom byen - som forsåvidt var en ganske artig opplevelse, med tanke på alle supporterne som bare måtte rope "Larvik!" og blåse i tutene sine så fort de så en Itxakosupporter, og de var det jo mange av - men jeg fikk da med meg litt, og huska litt selv fra kunsthistorietimene og fikk alt i alt lyst til å dra tilbake for å se litt mer av byen i et litt roligere tempo. 

Og så, var det klart for kamp. Hallen tok vel 3500 mennesker tror jeg, og fullt, det var det. Vi heia, fulgte med, ropte og klappa, og dagen etter snakka jeg litt med mamma som sa at de fra tid til annen hadde hørt oss på tv, dét var ganske kult! I pausen var det tid for forfriskninger i kiosken, og duden ved siden av meg ble ganske lang i maska da jeg bestilte og prata i vei på spansk. Det at jeg gikk i supporterklærne til Larvik betydde nemlig ikke at jeg kunne språket, noe som tydeligvis overraska den karen ganske masse. Da lo jeg litt for meg selv, haha. Kampen var intens, og det var ikke vanskelig å skjønne at det var finale mellom tod gode lag, men som sagt var det LHK som stakk av med pokalen til slutt, og det syns nå i alle fall jeg var godt fortjent! Flinke jenter!


Hvis man ser veeeldig nøye etter, er ballen på vei inn i mål bak stanga til høyre, hoho.



Etterpå var det tid for treretters festmiddag, og med automatisk påfyll av vin i glasset og god stemning klarte jeg selvfølgelig og lage et par halvflaue episoder for meg selv, som for eksempel da jeg møtte et par av spillerne på badet og tenkte for meg selv at nå, nå må jeg ikke si noe dumt. "Gratulerer med kampen da!" Eeeh, ja. Så gikk jeg ut og følte meg ganske dum, men ikke like flau som da jeg våkna dagen etter og huska at jeg på min autografjakt fra bord til bord hadde sagt til Leganger at ho har vært "min største drøm siden jeg var to". Helt eller favorittspiller hadde kanskje hørtes bedre ut, men altså.. Sagt er sagt, det kunne jo vært verre. Jeg har i alle fall alle autografer på gull t-skjorta, og det er jeg mer enn fornøyd med! Etter middag var det ut å feire, og dagen etter våknet jeg på hostellet på tvers på dobbeltsenga mi oppå alle dynene og med skoa på, tre norskeflagg og et Itxakoskjerf pluss et LHKskjerf rikere, og med årets hodepine. Men, sånn skal det være - og til pappa og "onkel Arne"; Det var verdt det, takk skal dere ha begge to!



Akkurat nå er Isabel ute å spiser med onkelen og tanta hennes som har tatt turen (med masse posemat og gode saker, og som også hadde plass til litt mer saker i kofferten hjem - der fikk jeg litt mer i plass i min egen). Selv skal jeg dusje, gjøre litt lekser - og gjøre klart for dagen i morgen! Den har jeg nemlig planlagt, og selv om vi - så vidt jeg veit - er de eneste nordmennene i byen, så stopper ikke det oss fra å feire! Kjoler skal på, is skal spises, flagg skal ut på verandaen, sanger skal synges, og om jeg får det til blir det film fra hele dagen. 17.mai skal feires selv om vi er i Spania! Så Gratulerer med dagen i morgen Norge, og så får dere andre vente og se om det kommer en awesome 17.mai film!

- Line



Ei uke att

.. Haha, for en overskrift, det er egentlig ikke plass til flere skriftspråk i dette trøkte hodet jeg har for tida, men så er det jo tross alt bare en uke igjen til eksamen. Skriftlig eksamen. Men, det har jeg skrivd om før, så jeg skal ikke klage mer på dét. Jeg kan nevne at "prøvemuntlig" på skolen i dag gikk mye bedre enn forrige gang, det hjalp veldig å få det blide humøret til Isabel tilbake i hus, sammen med Benedikte selvfølgelig! De siste dagene har gått med til lekselesing i parken, tordenvær og styrtregn, solkrem og solbrendt - og masse latter. 

Sånn ellers er planene mine for kvelden å spise middag med frøknene, pakke ned pass og finne hostelreserveringsnummeret - for jeg setter meg nemlig på toget i morgen tidlig (klokka 05:50 for å være helt eksakt) med destinasjon Pamplona! Jeg har en fantastisk pappa, og derfor blir det i morgen kveld Champions League finale på meg i morgen, mellom LHK og Itxako. Jeg gleder meg vilt!

Isabel og Benedikte har helt andre planer enn å sove søtt i sengene sine, de har nemlig store planer om å gjøre Salamancas gater utrygge i kveld! I går var de også ute en tur, og da syns bartenderen så synd på den ensomme hånda til Isabel at den fikk en gratis drink gitt, og flere ble det etterhvert. Sånn går det når man har ordna seg stambar i byen! 






Hvit solkrem; Solfaktor 20. Smeltacheddarostfarga solkrem; Solfaktor 6, men med betakaroten!


.. behøver jeg si no her?


Vi leser og vi leser og vi leser, eksamen skal bestås!

- Line



Vi svetter avgårde

Isabel har endelig kommet hjem, og det var fantastisk! Med seg hadde ho Benedikte, og de siste dagene har vi kost oss i sola, og prøver å få den derre brunfargen til å feste seg da. Det går faktisk overraskende bra, så dere der hjemme kan si hva dere vil, men jeg kommer hjem brun. Punktum. Og angående temperaturen så.. vel; 35 til 40 grader i sola er vel ikke feil, og det er sjelden under 10 grader rundt midnatt og deromkring. Nei, jeg drister meg til å si at det ikke er under 10 grader midnatt, sånn er det bare. Jeg har tilogmed funnet ut at solkrem var en god oppfinnelse likevel, og smører meg flere ganger om dagen når jeg er ute i sola - høyfjellsola er farlig vet dere. 

Sånn ellers har "oktobergruppa" blitt splitta, så fra å gå fra seks retards som alltid har kunnet si at vi har vært her fra begynnelsen av oktober (vel, vi som fortsatt er her kan jo si det enda da) er vi nå fem nerder, fordi Jakob reiste herfra på mandag. Sammen med alle amerikanerne. Så nå nærmer det seg slutten, men det prøver vi å tenke så lite som mulig på. Vi putter heller tankene over i "eksamensskuffen"! Men det er ikke spesielt morsomt det heller, med tanke på at det er en uke igjen til de faktiske datoene.. Isabel har vært så heldig (?) at hennes muntlig eksamensdato havnet på selveste 17.mai, sammen med en prøve om Picasso i kunsthistorie - og det gir jo ikke automatisk positive tanker. Jeg har muntlig eksamen den 19. og så har vi begge skriftlige eksamener den 20. Klokka 08:30 om morran. Hallo, hvem tror at jeg virkelig skal klare å skrive to komposisjoner og forstå fire tekster på to timer fra halv ni om morran? Utrolig idiotisk. 

Men, det var en liten oppdatering, bloggskrivingshumøret er ikke helt på topp så jeg slutter nå. Men vi svetter videre i finværet, og benytter det til å gjøre lekser i parken! Det er ikke så ille som det høres ut som nei :)


Apekatt og krokodille! (meget effektive skoletimer)


Lekselesing i parken! (resulterte i en skikkelig brun/solbrent rygg)


Og litt tid til soling! (resulterte i ikke fullt så bleike lår og legger)

- Line

(and a huge THANK YOU to Adrian who sendt M&M's with peanutbutter!)

Når ordene blir borte

Muntlig eksamen har alltid vært min største frykt, det være seg på norsk, engelsk, eller som nå; spansk. Alle som kjenner meg vet at jeg har null problemer med å prate, som både mamma og Isabel fra tid til annen lurer på - "hvem har putta på deg en femmer i dag da?". Vel, når det kommer til muntlig eksamen så kan dere gjerne putte på meg en tjuekroning, eller aller helst en tusenlapp. Ordene stokker seg, blir til noe annet, eller forsvinner ut av hodet. Jeg kan vite akkurat hva jeg skal si, men så skal det jo mellom stemmebåndene og ut av munnen også, og da blir plutselig saken en helt annen. Så, hvis noen der ute har noen gode tips på hvordan jeg kan få sparket frykten, stamminga og tullesusinga til dit pepper'n gror hadde jeg blitt SÅ glad altså. 


"Hva heter du og hvor er du fra?" - "Hva jeg heter, jaa.. det var det da, jeg er fra Norge i alle fall. Tror jeg".

- Line



Isabel er i lufta!

Det stemmer alle dere der ute, Isabel er snart i lufta med nesa vendt hjemover, mens jeg sitter igjen her nede og lurer på hva jeg skal ta meg til. Spille høy musikk og hoppe i sofaen? Spise så mye godteri jeg klarer? Telle prikker i taket? Ta på ansiktsmaske og ha sklikonkurranse med meg selv i gangen? Nei vent - jeg kan jo ikke skremme vettet av Rafael heller, det får bli lekselesing og resten av ostepopen tenker jeg. Og rester til middag.

Søstra til Isabel skal jo konfirmeres på søndag, og da er det viktig å være det vi kan best (..?), nemlig storesøstre! Ho kommer tilbake igjen på mandag med Benedikte som reisefølge, og dagene kommer til å gå fort, og jeg er helt sikker på at vi plutselig står der og lurer på hva som skjedde. Det er 22 dager igjen til jeg skal hjem til konfirmasjon, og bare 16 dager til eksamen! Hjelp! Jeg tror nesten jeg får hoppe ut av pysjen, hoppe inn i studiemodus og bruke de neste fire timene på det jeg ikke egentlig liker, men som kommer til å gjøre det jeg er fast bestemt på; Bestå eksamen. Ønsk meg lykke til!




















Utrolig koselig å våkne opp til, spesielt når man våkner opp fra det der ↓


Fem måneder i den senga der og jeg orka ikke mer, så nå føler jeg meg som prinsessa på erten og flyter rundt i dødehavet hver natt mens jeg drømmer om.. helt hverdagslige ting. Som å kjøpe billigst mat på butikken, sette på vaskemaskin, rydde og vaske stua. Kjedeligere kunne det ikke blitt. 

- Line
(som savner Isabel allerede, hihi)

Supertrykk i gullfiskbollen

Det er søndag, halvblå himmel, leiligheten ser ut akkurat som den burde med tanke på at det har bodd åtte mennesker her de siste fem dagene, Isabel har bare en time på skolen i morgen og etter det skal vi ut å ha piknik ved elva fordi det er sånn man gjør her i byen andre mai - og vi koser oss! Det har vært litt supertrykk i gullfiskbollen i det siste, litt mye lyd utenfor våre egne bobler, litt fraværenhet i hverdagen, og mye god stillhet inne i boblen, men til syvende og sist er det som regel alltid verdt det, og denne gangen var det akkurat det. 

På onsdag reiser Isabel hjem til Norge for å feire konfirmasjonen til Rebekka, og ho kommer hjem igjen på mandag med Benedikte som selskap og forhåpentligvis masse ostepop! I dag er det tre uker til eksamen, og vi jobber, studerer, lærer og irriterer oss over spansk grammatikk, men til syvende og sist ender det nok opp bra det også - for Blanca er en fantastisk lærer og jeg har aldri i mitt 14 år som elev likt å gå på skolen så mye som jeg gjør nå. Så for å oppsummere litt, her kommer det atter en gang bilder fra de siste dagene; 















Fire utrolig koselige dager med utrolige morsomme jenter, Team Sprø samlet etter "long time no see". Vi har vært ute, vi har vært i parken, vi har sett på film, de har shoppa, vi har ledd utrolig masse og vi har - selv om det kan virke umulig for noen - klart å være åtte mennesker i en firemannsleilighet (du får den sofaen, dere sover i den senga, jeg sover på gulvet her, dere ser greia). Så nå er det tilbake til hardstudiene, og det ser jeg frem til!

- Line


PS; Mutter'n, vi satser på at disse forsvinner fram til konfirmasjonen gjør vi ikke? Det er jo ikke min skyld at Heidi og Isabel aldri blir enige om hvem som lager de beste sugemerkene. Hehehehehe :)

Les mer i arkivet » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011
hits